Mannen som elsket Yngve

Hei igjen internett, jeg er tilbake, og jeg har sett den relativt nye norske filmen "Mannen som elsket Yngve". Filmen er basert på en bok med samme navn, og handlingen foregår i Stavanger året 1989.

Det må ha vert et merkelig syn for alle de middelaldrende folkene som skulle på jobb tidlig på morgenen klokka 9 den dagen. En gjeng trøtte ungdommer som marsjerte bort til kinoen i Sandvika sentrum. Da vi kom inn på kinoen slo det meg at vi var de eneste som var her, det var ikke engang åpent i kinokiosken. Jeg gikk bort til læreren og hentet billetten min før jeg slepet meg selv inn i kinosalen og satte meg ned øverst i hjørnet sammen med et par andre som heller ikke virket som om de var spesielt begeistret over hvor de befant seg tidlig en torsdags morgen. Likevel var vi der, og vi hadde betalt 50 kroner hver, drevet av tanken "bedre enn å ha nynorsk på skolen", så vi satt oss stille ned og ventet på å få se filmen som så originalt hadde blitt kalt "homsefilmen" minst fem ganger på vei til kinoen.

Filmen kom overraskende fort i gang, og det tok ikke lang tid før vi ble kjent med hovedpersonene og personlighetene deres. Jarle Klepp, en merkelig rødhåret fyr uten venner, var hovedpersonen. Han fikk raskt selskap av en kommunistvennlig sløving som het Helge, og det tok ikke lang tid før de nye bestevennene begynte å kikke på damene som befant seg i nærheten, spesielt Katrine. Filmen gjør et hopp, og plutselig har Helge og Jarle at band, og Jarle har blitt sammen med Katrine. Jarle ser ut til å ha det mye bedre nå enn han hadde det for 5 minutter siden da filmen startet, ting gikk altså ganske raskt. Jarle og Katrine virker som om de har et godt forhold til hverandre, og de fremstår både som nyforelskede og som et solid par. Det første tegn på problemer trenger man likevel ikke vente særlig lenge på, for en dag starter det en ny gutt i klassen, Yngve. Yngve er helt annerledes enn Helge og Jarle, han hører ikke på samme musikken, han kler seg annerledes, han prater annerledes, men likevel klarer ikke Jarle å få ham ut av hodet. Jeg ble nok en gang imponert av filmens utrolige evne til å bevege seg raskt da det ikke engang hadde passert 5 nye minutter før Yngve og Jarle hadde funnet tonen etter en småhomofil hendelse i dusjen på skolen. Det som fulgte nå var en lang periode der Jarle prøver å balansere tiden mellom de forskjellige folkene og forpliktelsene i livet sitt, som F. eks bandet, Katrine, moren sin, Helge, og selvfølgelig den merkelige gutten Yngve, som merkelig nok har blitt en fasinasjon for Jarle, i stedet for å ende opp som mobbeoffer som ville virket mer sannsynlig. Jarle sliter med å dele seg selv med så mange personer, som leder til en del splittelser. Han blir uvenner med Helge, som hele tiden hadde vert hans beste og eneste venn. Han mister også Katrine, som ikke liker hvordan Jarle har forandret seg etter å ha møtt Yngve. Etter å ha mistet alt, drar Jarle til Yngve, som har hatt et sammenbrudd etter å ha blitt skjelt ut av Jarle tidligere. Filmen ser ut til å ende med at Yngve og Jarle blir sammen.

Etter å ha sett filmen var jeg mye mer positivt innstilt til den. Den var faktisk morsom, og jeg ble tvunget til å både smile og le av disse merkelige ungdommene som drakk seg fulle, dopet seg, og bega seg ut i frekvente mykpornoscener av både homo og heterofil natur. Jeg er faktisk glad for at jeg har sett den, og jeg tror denne filmen funker for de fleste mellom 15 og 55, uansett om de har lest boken eller ikke.